Innhold
Noen stjerner blir hvite dverger nær endene av levetiden. En stjerne i denne fasen av sin eksistens er superdense; den kan ha solens masse, men likevel være like stor som jorden. En av de første hvite dvergstjernene som noen gang er observert er følgesvenn til Sirius, i stjernebildet Canis Major. De to stjernene, som danner et binært system, er kjent som Sirius A og Sirius B.
dannelse
I løpet av sin levetid brenner en stjerne som solen til slutt opp alt dets kjernefysiske drivstoff, og som det gjør, får tyngdekraften den til å kollapse. Samtidig utvides de ytre lagene, og stjernen blir en rød gigant. Temperaturen i kjernen av en stjerne i dette stadiet forblir høy, og kjernen blir super tett etter hvert som tyngdekraften fortsetter å komprimere den og kjernefysiske prosesser begynner å omdanne helium til karbon og tyngre elementer. Det ytre laget av den røde giganten utvides til slutt til en planetarisk tåke, og etterlater seg den varme, tette kjernen, som er en hvit dvergstjerne.
Kjennetegn
Innen en rød gigant har blitt en hvit dverg, har fusjon opphørt, og stjernen har ikke nok energi til å motvirke tyngdekraften. Følgelig blir materien så komprimert at alle energinivåene er fylt med elektroner, og kvantemekaniske prinsipper forhindrer den i å krympe ytterligere. På grunn av denne prosessen er det grense for massen av hvit dverg: 1,4 ganger solens masse. Overflatets tyngdekraft er 100.000 ganger hva den er på jorden, og atmosfæren, som for det meste er lette gasser som hydrogen og helium, trekkes veldig nær overflaten.
Sirius B
Astronom og matematiker Friedrich Bessel antok eksistensen av Sirius B i 1844, basert på observasjoner av den mye mer synlige Sirius A. Astronom Alvan Clark var den første som så den i 1862. Å observere det er vanskelig fordi det er nærmere Sirius A enn Merkur er for solen, og dens 8.200 svakere enn Sirius A. Med en diameter på bare 0,008 solen er den enda mindre enn jorden, men massen er 97,8 prosent til 103,4 prosent solen. Det er så tett at 1 kubikk tomme av materialet vil veie 13,6 tonn (15 tonn) på jorden.
Helix-tåken
Når en rød gigant brenner, hva som er igjen av drivstoffet og kjernen fortsetter å krympe, blir gravitasjonsfeltet for svakt til å holde de ytre gasslagene, og de begynner å drive bort og danner det astronomene kaller en planetarisk tåke. Et eksempel er den pittoreske Helix-tåken, populært kjent som Guds øye, som ligger i stjernebildet Vannmannen. Den hvite dvergen i midten av tåken fortsetter å avgi store mengder ultrafiolett stråling, som varmer opp gassene i tåken og gir den sine karakteristiske farger.