Innhold
Potentiometre eller potter er justerbare motstander som har en kontakt som beveger seg over et motstandselement. Noen har en roterende handling, og andre er lineære. Denne bevegelsen innebærer friksjon mellom indre deler, og fører til slitasje og støy. Mens designere bruker gryter som billige elektroniske kontroller som er enkle å bruke, begrenser slitasje og treghet deres nytte som sensorer i mekaniske systemer. I løpet av flere tiår har potensiometer-materialer blitt bedre, men disse grunnleggende problemene eksisterer fortsatt.
Ha på
De fleste potensiometre varer bare noen få tusen rotasjoner før materialene slites ut. Selv om dette kan høres ut som mye, og kan bety mange års service i noen applikasjoner, krever det spesielle design å stå opp til daglig, krevende bruk. Og det betyr at de ikke kan brukes til sensing av maskiner der rask sykling ville slite dem ut i løpet av få minutter.
Bråk
Handlingen til viskeren som beveger seg over elementet skaper en støy som kalles "fader-riper." I nye potter er denne støyen hørbar, men den kan bli verre med alderen. Støv og slitasje øker ujevnheten i handlingen og gjør støyen merkbar. Små sprekker kan vises i elementet, og disse lager lyd når viskeren beveger seg over dem.
I tillegg til disse mekanisk forårsakede støyene, er spesielt karbonelementer utsatt for å produsere elektrisk støy. Denne støyen blir hørt som en myk, jevn sus som kan forringe lydopptak. De motstandsdyktige materialene har blitt bedre med årene, så nyere potter er roligere enn forfedrene.
Inertia
Friksjonen mellom potensiometerets visker og motstandselement skaper en dra eller treghet som potten må overvinne før den svinger. Selv om denne draken ikke er stor, forhindrer den at potten brukes som en rotasjonssensor i mer følsomme applikasjoner.
Begrenset strøm
Av nødvendighet kan de fleste potensiometre bare spre noen få watt kraft. For å håndtere mer krefter, må de være større og dyrere. Ingeniører jobber rundt dette problemet ved å plassere potensiometeret i deler med lite effekt på kretser. De kontrollerer små strømmer, som igjen styrer transistorer og andre komponenter med større effektverdier.