Innhold
Kjemikere har forskjellige metoder for å definere konsentrasjoner av blandinger og løsninger. Løsningene består av to komponenter: løsningen, som per definisjon er komponenten som er til stede i en mindre mengde; og løsningsmidlet, som er komponenten som er tilstede i en større mengde.
Løsninger kan omfatte to væsker: et faststoff oppløst i en væske; to gasser; en gass oppløst i en væske; eller (mindre vanlig) to faste stoffer. Vektprosent, som vanligvis er forkortet w / w, er en av de mer vanlige konsentrasjonsenhetene; det representerer massen til det løste stoffet delt på massen til løsningen - som inkluderer massene av både det løste og oppløsningsmidlet - multiplisert med 100.
Konsentrasjon i deler per million, eller ppm, ligner nær vektprosent, bortsett fra at du multipliserer masseforholdet med 1 000 000 i stedet for 100. Det vil si
ppm = (masse løsemiddel ÷ løsningsmasse) x 1 000 000.
Forskere bruker vanligvis ppm for å uttrykke konsentrasjon når vektprosent ville resultert i et upraktisk lite antall. For eksempel er det lettere å beskrive en vandig løsning som inneholder 0,0012 prosent natriumklorid som inneholder 12 ppm natriumklorid.
Bestem massen av løst stoff i gram. Problemer fra bøker oppgir vanligvis denne informasjonen eksplisitt (f.eks. "100 gram natriumklorid oppløst i vann"). Ellers representerer dette normalt mengden av det løste stoffet du har veid ut på en balanse før du tilsetter det til løsningsmidlet.
Bestem massen, i gram, av den totale løsningen. Løsningen inkluderer per definisjon både oppløst stoff og løsningsmiddel. Hvis du kjenner de enkelte massene til løsningen og løsningen, kan du legge til disse verdiene for å få massen til løsningen.
Legg inn massen til løst stoff og massen til løsningen i følgende ligning:
ppm = (masse løsemiddel ÷ løsningsmasse x 1.000.000.
For eksempel ville ppm natriumklorid i en løsning inneholdende 1,5 gram natriumklorid oppløst i 1000,0 gram vann være
(1,5 g ÷ (1000,0 + 1,5 g)) x 1 000 000 = 1 500 ppm.